Hvordan kan en person som har gjort det han er tiltalt for, likevel bli frifunnet? En fersk dom fra Oslo tingrett viser hvordan spørsmål om psykisk sykdom og skyldevne kan bli avgjørende i en straffesak.

En mann i 30-årene sto tiltalt for en rekke alvorlige forhold i Oslo tingrett. Han erkjente i hovedsak handlingene, og saken handlet derfor ikke først og fremst om hva som hadde skjedd. Det avgjørende spørsmålet var om han var strafferettslig tilregnelig da handlingene ble begått?

Forsvarer, advokat Mari Dekkerhus, argumenterte for at klientens psykiske helse måtte vurderes grundig, og at usikkerheten rundt hans psykiske tilstand på handlingstidspunktene gjorde at skyldevnen ikke kunne anses bevist. Til slutt kom tingretten til at tvilen var for stor til å kunne dømme og frifant mannen.

Hva er skyldevne?

For mange kan det virke selvsagt at man blir straffet dersom man har gjort noe ulovlig. Men i norsk strafferett er det ikke nok at handlingen er bevist. Personen må også være strafferettslig tilregnelig, eller ha skyldevne, som det heter i loven. Det betyr i praksis at personen må ha hatt tilstrekkelig evne til å forstå virkeligheten og konsekvensene av egne handlinger på tidspunktet handlingene ble begått.

I denne saken ble det etter hvert klart at tiltalte senere utviklet en alvorlig psykisk lidelse i form av bipolar sykdom med maniske episoder og svekket virkelighetsforståelse. De sakkyndige mente det var sikkert at han hadde vært alvorlig syk noen måneder etter forholdene i tiltalen. Spørsmålet var om sykdommen også kunne ha vært til stede tidligere og da de aktuelle handlingene fant sted.

Rus eller psykisk sykdom?

Saken illustrerer også hvor komplisert slike vurderinger kan være.

Tiltalte hadde over lang tid hatt omfattende rusproblemer. Nettopp dette gjorde vurderingen vanskelig for både de sakkyndige og retten. Rus kan påvirke atferd, impulskontroll og virkelighetsoppfatning, men det kan også skjule eller forsterke underliggende psykisk sykdom.

De sakkyndige forklarte at de manglet sikre helseopplysninger fra perioden handlingene skjedde. Samtidig mente de at det var en klar mulighet for at den bipolare lidelsen allerede var under utvikling på dette tidspunktet.

Retten la særlig vekt på at det ikke kunne utelukkes at tiltalte allerede da hadde en alvorlig psykisk tilstand med svekket virkelighetsforståelse.

Tvilen avgjorde saken

I strafferetten er det påtalemyndigheten som må bevise at vilkårene for straff er oppfylt. Det gjelder også spørsmålet om tilregnelighet.

Retten understreket at dersom det foreligger en realistisk mulighet for at tiltalte ikke var tilregnelig, skal vedkommende frifinnes. Etter en samlet vurdering mente tingretten at tvilen var for stor. Dermed ble mannen frifunnet, selv om retten mente handlingene objektivt sett var bevist.

Et viktig rettssikkerhetsspørsmål

Saken viser at straffesaker ikke alltid handler om hvorvidt noe har skjedd eller ikke. Noen ganger er det de menneskelige og medisinske spørsmålene som blir avgjørende.

Saken illustrerer også hvor viktig det er at psykisk helse blir grundig undersøkt i straffesaker hvor det finnes tegn på alvorlig psykisk sykdom. Grensen mellom rus, psykisk lidelse og strafferettslig ansvar kan være vanskelig å trekke, og konsekvensene av feil vurdering kan bli store. Ikke sjelden er det advokaten, som her,  som både oppdager mulig psyksik lidelse og tar initiativ til psykiske utredninger.

Saken er en påminnelse om at straffesaker ikke bare handler om hva som har skjedd, men også om hvem personen var på det tidspunktet handlingene ble begått. Når tvilen er reell, skal den komme tiltalte til gode.