I straffesaker er det ofte «summen» av bevisene samlet som gjør at retten domfeller. Dette gjelder særlig i saker hvor det ikke finnes en «smoking gun», som et videopptak, fingeravtrykk eller DNA som utelukker andre forklaringer enn at den tiltalte er skyldig. Men av og til finnes det ikke andre bevis enn en fornærmet sin forklaring. Da blir det ofte avgjørende om denne er så troverdig, at den alene kan legges til grunn som et ubestridt faktum?

I en nylig dom fra Borgarting lagmannsrett ble en klient frifunnet for en rekke påståtte voldtekter mot en tidligere kjæreste. Hun hadde forklart seg inngående og detaljert om en rekke voldtekter over mange år. Tingretten dømte klienten til 7 år fengsel, i all hovedsak på grunn av denne forklaringen. Lagmannsretten valgte å frifinne han. Hvorfor?

Tingretten skrev i sin dom at «Selv om fornærmede har problemer med å huske en del detaljer fra voldshendelsene, herunder tidfeste når og hvor mange ganger hun har blitt utsatt for vold og voldtekt, finner retten at hennes forklaring er troverdig». Tingretten festet ingen lit til tiltaltes forklaring. Den var «ikke troverdig».

Lagmannsretten går mer prinsipielt og rettelig til verks i sin vurdering og skriver at «Til tross for fornærmedes forklaring, som på mange vis framstår som troverdig, finner lagmannsretten likevel ikke å kunne utelukke muligheten for at hun ikke har vært utsatt for seksuelle overgrep som rammes av straffelovens voldtektsbestemmelse». Lagmannsretten skriver videre at «Som redegjort for ovenfor under punkt 2, framstår fornærmedes forklaring om å ha blitt voldtatt av tiltalte som troverdig. Samlet sett finner likevel lagmannsretten at det ikke foreligger slik kvalifisert sannsynlighetsovervekt for at tiltalte har begått voldtekt mot fornærmede». Det fremgår av dommen at det er mangelen på andre objektive bevis som gjør at det er tilstrekkelig tvil og at tiltalte derfor ikke kan dømmes for de påståtte voldtektene. 

Politiet henlegger årlig mange voldtektssaker. Da får ofte de fornærmede et brev hvor det heter at politiet ikke tror de fornærmede har snakket usant eller løyet om sine opplevelser, men at det ikke er mulig å føre bevis for voldtektene i retten. Det er altså sjelden et spørsmål om en fornærmet lyver, selv om nok det også kan være et tema en sjelden gang. Spørsmålet er om det kan føres tilstrekkelig bevis for en anklage? En henleggelse eller en frifinnelse i en voldtektssak sier rent faktisk lite om graderingen av mistankens styrke, og omfatter tilfeller hvor denne er svak så vel som tilfeller hvor bevisgrunnlaget gjør at en nærmer seg terskelen for å kunne ta ut tiltale eller domfelle. Man kan altså som dommer være nesten helt sikker, men likevel ikke sikker nok.

Hvorfor det er slik er blant annet beskrevet av Høyesterett, f. eks i en dom helt tilbake til 1998, og hvor de skriver at: «Prinsippet om at rimelig tvil skal komme tiltalte til gode er et gammelt og grunnleggende rettssikkerhetsideal. Dette er blant annet kommet til uttrykk i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 6 nr 2 hvor det er fastslått at enhver som blir siktet for en straffbar handling, skal "antas uskyldig inntil skyld er bevist etter loven" ("uskyldspresumsjonen"). Begrunnelsen for prinsippet er at konsekvensene av en uriktig fellende dom er mye større enn en uriktig frifinnelse». 

Advokat Per Zimmer forsvarte klienten i ankesaken.