Beviskravet i norsk strafferett er strengt. For å kunne dømme, må retten finne det bevist utover enhver rimelig tvil at tiltalte har gjort det han er tiltalt for, samtidig som han har utvist den nødvendige graden av skyld. Bevisvurderingen er en helhetsvurdering, der spørsmålet er om bevisene samlet sett gjør at retten ikke er i tvil om den tiltaltes skyld. Ofte er det godt med beviser; det er videoopptak av hendelsen, vitneobservasjoner, teledata eller andre funn som støtter påtalemyndighetens tiltale.

Beviskravet kommer på spissen der det for eksempel er mange bevis som peker i forskjellige retninger, eller der det er få bevis som i seg selv er sterke, men som ikke forteller hele historien. Det sistnevnte tilfellet erfarte vi i en sak i våres.

En mann var tiltalt for grovt tyveri etter innbrudd i bolig. Tiltalen var bygget på at det i boligen ble funnet et verktøy med spor av den tiltaltes DNA. Tiltalte erkjente at det var hans verktøy, men nektet for å ha begått innbruddet. Det avgjørende spørsmålet for tingretten var derfor om DNA-beviset, opp imot tiltaltes forklaring, og i fravær av andre bevis som knyttet tiltalte til innbruddet, var nok til å domfelle?

Spørsmålet for forsvareren var på den annen side hvordan man skulle presentere problemstillingen rundt eierskap til verktøyet og funnet av tiltaltes DNA for retten, på en måte som fikk frem svakhetene i beviset og hvordan dette stod seg opp imot beviskravet. Forsvarers utfordring i denne saken, som i så mange andre saker, var hvordan man skulle presentere svakheten i et ellers sterkt bevis på en måte som gjorde at retten likevel ville tvile på tiltaltes skyld. Til disposisjon står rettskildene. Beviskravet er grundig behandlet i flere avgjørelser i Høyesterett, men språket kan bli tungt og faren for å gjenta seg selv er stor. Det er ikke alltid at de mest prinsipielle drøftelsene i landets øverste domstol er praktiske for tingrettene i den enkelte sak.

Riksadvokaten ga i 2018 ut det såkalte «kvalitetsrundskrivet» om kvalitetskrav til politiet og påtalemyndighetens straffesaksbehandling. Rundskrivet fastsetter «overordnede krav til straffesaksbehandlingen i politiet og påtalemyndigheten». I punkt 4.3.2 finnes et eget kapittel om beviskravet. Her heter det blandt annet at; «[d]en tradisjonelle måten å formulere beviskravet på – at all rimelig tvil skal komme den tiltalte til gode – kan operasjonaliseres ved å oppstille et positivt krav til at det samlet sett må foreligge opplysninger i saken som det er vanskelig å forklare hvis siktede er uskyldig, og et negativt krav til at det ikke må foreligge opplysninger som er vanskelig å forklare hvis den siktede er skyldig.»

Anvendt på saken vår med DNA beviset på verktøyet, ble spørsmålet for retten om det var vanskelig å forklare at tiltaltes verktøy ble funnet på innbruddsstedet hvis tiltalte var uskyldig?

Retten fant at det ikke var vanskelig å forklare dette. Selv om retten ikke festet lit til tiltaltes forklaring om at han hadde mistet verktøyet på tur i marka, var det ingen andre bevis som knyttet tiltalte til handlingen, og da kunne det ikke utelukkes at han forklarte seg uriktig for å beskytte noen andre, f.eks personer han bodde sammen med og som også ville ha tilgang til verktøyet. Resultatet ble derfor frifinnelse.

Som forsvarere er det vår oppgave å peke på svakheter i påtalemyndighetens bevisførsel – de må synliggjøres for retten, og retten må få svakhetene presentert på en pedagogisk måte. Da er det viktig å forstå bevissituasjonen i den enkelte sak og velge en argumentasjon som treffer der skoen trykker. Dersom tiltaltes forklaring ikke helt kan utelukkes, skal den legges til grunn.

For den som er tiltalt og som nekter straffeskyld, kan dette bli avgjørende, ikke bare for dennes rettssikkerhet, men også for den enkelte tiltaltes følelse av å bli hørt og opplevelse av en rettferdig rettergang.