Fritt etter dommen:

Tiltalte erkjente ikke straffeskyld for at hun var påvirket i vegtrafikklovens forstand. Hun viste til at samtlige utslag på blodprøve var etter legemidler hun fikk på gyldig resept av lege. Analyseresultat av blodprøver ga en rekke utslag på flere rusgivende medisiner tilsvarende over 1,2 i alkoholpromille.  

Etter vegtrafikkloven § 22 første ledd er hovedregelen at ingen må føre motorvogn når han er påvirket av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel. Bestemmelsens tredje og fjerde ledd gjelder påvirkning av annet berusende eller bedøvende middel, og lyder ;

«Overstiger konsentrasjon i blodet av annet berusende eller bedøvende middel grenser fastsatt i forskrift gitt med hjemmel i loven, eller en mengde slikt middel i kroppen som kan føre til så stor konsentrasjon av slikt middel i blodet, regnes han i alle tilfeller for påvirket i forhold til bestemmelsene i loven. Dette gjelder likevel ikke hvor overskridelsen skyldes legemiddel inntatt i henhold til gjeldende forskrivning fra lege eller tannlege.

Villfarelse med hensyn til alkoholkonsentrasjonens størrelse fritar ikke for straff. Det samme gjelder villfarelse med hensyn til størrelsen av konsentrasjonen av annet berusende eller bedøvende middel, med mindre slikt middel er inntatt i henhold til gjeldende forskrivning fra lege eller tannlege, jf. tredje ledd.»

Tredje ledd ble innført ved lovendring i 2010, og fulgt opp av forskrift om faste grenser for påvirkning av andre berusende eller bedøvende middel enn alkohol (narkotika og legemidler) i 2012. I praksis ble det innført nulltoleranse for kjøring under påvirkning av de stoffene som listen angir. For disse stoffene er det ikke nødvendig å foreta en konkret vurdering av om føreren var påvirket under kjøringen.

De faste påvirkningsgrensene i forskriften gjelder ikke hvor overskridelsen skyldes legemiddel inntatt i henhold til forskrivning fra lege eller tannlege.

Unntaket er begrunnet i at ulykkesrisikoen ved kronisk terapeutisk bruk antas å være mindre enn ved sporadisk bruk av de samme stoffene, jf. Prop. 115 L (2013–2014), pkt. 3.1.2. Dette har sammenheng med toleranseutvikling og behandlingens antatte gunstige virkning. Det er derfor ikke fastsatt konsentrasjonsgrenser ved bruk av potensielt trafikkfarlige legemidler etter forskrivning.

Kjøring under påvirkning av reseptforskrevet legemiddel kan likevel være straffbar etter vegtrafikkloven § 22 etter en individuell vurdering av påvirkning av om medikamentinntaket har ført til nedsetting av kjøreferdigheten. Forarbeidene gir under pkt. 3.1.3 følgende veiledning:

«Dersom politiet mistenker en person for å kjøre i påvirket tilstand og vedkommende bruker reseptbelagte medisiner, må vedkommende ta blodprøve som analyseres for stoffer som kan gi påvirkning. Deretter undersøkes det om eventuelle positive analysesvar er forenlig med forskrivning fra lege eller tannlege.

Det vil være del av politiets etterforskning å utrede om et påstått lovlig legemiddel er forskrevet og med hvilken dosering. De sakkyndiges oppgave vil være å vurdere om funnene i blodprøven er forenlig med det som er forskrevet, eller om de tilsier et høyere forbruk.»

Det kan her oppstå to særlige situasjoner som begge er straffbare: 1) at medikament er inntatt i henhold til resept, men som likevel er straffbar etter en klinisk vurdering av kjøreferdighet. Og 2) at det er inntatt høyere dose enn forskrevet. Det er presisert i forarbeidene i Prop. 9 L (2010–2011) pkt. 3.4.4 at unntaksregelen for inntak av legemiddel i samsvar med forskrivning fra lege gjelder ikke dersom det siktede har inntatt er mer enn det som er fastsatt av legen:

«Unntaksregelen vil berre gjelde i dei tilfella der vedkomande førar har innteke eit eller fleire reseptføreskrivne medikament i medhald av og i samsvar med resept. Dette inneber til dømes at tilfeller av overdosering eller liknande, ikkje vil vere verna av unntaket. Departementet meiner difor at det kan vere grunn til foreta ei presisering i lovteksta, forslaget til § 22 tredje ledd, som slår fast at unntaksregelen berre gjeld når det etter ei heilskapsvurdering kan oppstillast at det ligg føre årsakssamanheng mellom overskridinga av den lovfastsette grensa og inntak av eitt eller fleire føreskrivne medikament.»

En tredje situasjon er om det er inntatt annet medikament enn det som er forskrevet. I så fall gjelder også forskrift om faste grenser.

Retten mente at det forelå en svakhet i den sakkyndiges rapporten ved at rapporten alene hvilte på den kliniske undersøkelsen av tiltalte som konkluderte med påvirkning. Retten mente det ikke kunne utelukkes at det kliniske inntrykket kunne skyldes tiltaltes smerter og langvarig medisinbruk og som gjorde at tiltalte kunne fremstå som lett påvirket ved at hun virker noe sløv med delvis normal mimikk og artikulasjon. Etter dette kom retten til at det ikke var ført tilstrekkelig bevis for at tiltalte etter den kliniske undersøkelse fremstod som påvirket.

Tiltalte ble derfor frifunnet.

Advokat Per Zimmer var forsvarer for tiltalte.

Hele dommen kan leses her (Krever abonnement):