Høibysaken følges minutt for minutt, men uten at grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper gis mye oppmerksomhet. Har han forklart seg? Skal han forklare seg? Skal han forklare seg igjen? Dette er spørsmål som går igjen og igjen i media?

Ingen har plikt til å forklare seg for politiet. Det gjelder uavhengig av om du er mistenkt eller ikke, eller om du er «kongelig» eller ikke. Retten til ikke å forklare seg er absolutt for en som er mistenkt i en straffesak, i motsetning til andre, f. eks vitner, som likevel har en plikt til å forklare seg for en dommer i såkalte rettslige avhør.

Om det er lurt av en mistenkt å ikke forklare seg er et sammensatt spørsmål og svaret vil variere fra sak til sak. Den som ikke har noe å skjule, har vel heller ingenting å frykte?

En som er 100% uskyldig vil sjelden ha noe å tape på å forklare seg, men også det kan forekomme. Man kan ha «hemmeligheter» som ikke vedrører straffesaken, men andre deler av privatlivet man ønsker å holde for seg selv for å unngå tap av «ære». Det kan også være man har gjort noe straffbart, men ikke akkurat det man er mistenkt for.

Hvorfor vil en forsvarer råde en mistenkt til ikke å forklare seg?

Spørsmålet har sammenheng med hvorfor vi i det hele tatt har et system hvor en mistenkt har krav på en forsvarer. Forsvarerens viktigste jobb er å ivareta det internasjonalt lovfestede selvinkrimineringsvernet.

Høyesterett har uttalt om dette iblant annet RT 2007, side 932, avsnitt 17, at;

«… det [er] et grunnleggende rettsstatsprinsipp at den som er mistenkt for en straffbar handling, ikke har plikt til å forklare seg eller på annen måte bidra til sin egen straffellelse. Prinsippet kommer eksplisitt til uttrykk i FN-konvensjonen 16. desember 1966 om sivile og politiske rettigheter artikkel 14 nr. 3 bokstav g»

Kort oppsummert skal ingen måtte bidra til egen domfellelse mot sin vilje. Om en mistenkt ønsker å forklare seg, skal ikke forsvareren stå i vegen for det. Forsvarerens jobb er å veilede og trygge den mistenkte i sitt valg og sørge for at alle eventuelle konsekvenser av et politiavhør er klart.

Forsvarere jobber ut ifra egne etiske retningslinjer utgitt av Advokatforeningen (Retningslinjer for forsvarere). Av disse følger det et grunnleggende prinsipp i pkt. 1.2 om at;

«… Forsvareren skal særlig bidra til å sikre klientens rett til ikke å inkriminere seg selv. Forsvareren skal påse at klienten ikke utsettes for utilbørlig press til å gi en forklaring eller på annen måte opplyse saken mot sin vilje».

Alle straffesaker er forskjellige i både omfang og alvor. Lovbrytere er heller ingen egen homogen gruppe og speiler befolkningens mangfold ellers. En forsvarer må derfor gi ulike råd i ulike saker. At en mistenkt ikke forklarer seg «umiddelbart» for politiet, må ikke misforstås som aksept av skyld. Svært ofte vil det være forsvarernes råd å vente med et politiavhør.

I Retningslinjer for forsvarere følger det av pkt. 4.5 at;

«… Forsvareren skal gi klienten råd om det vil være i hans eller hennes interesse å forklare seg for politiet… »

Hva som er i mistenktes interesse, må avklares i samråd med han eller henne. For å kunne mene noe om hva som er i klientens interesse må man nødvendigvis også ha innsyn i grunnlaget for den eller de påstander som er framsatt og som politiet mener å kunne dokumentere. Jo «større» sak jo lenger tid vil det også ta å skaffe seg slik oversikt.

I Retningslinjer for forsvarere, pkt. 6.2 står det at;

«Forsvarer bør så langt det er mulig delta i avhør. Dersom forsvareren ikke på forhånd har fått innsyn i sakens dokumenter, bør forsvareren ikke bistå i avhør. I en slik situasjon, bør forsvareren også råde siktede til ikke å forklare seg».

Som samfunn må vi ha tillitt til de «institusjoner» som er satt til å sikre rettferdig rettergang, det være seg domstoler, påtalemyndighet og politi. Forsvarere spiller en avgjørende rolle for å opprettholde denne tilliten. Uten retten til et forsvar vil den tiltalte møte en anklager som er overbevist om skyld og en dommer om ikke spilles inn motforestillinger om å dømme.

Forsvareren skal bringe inn tiltaltes menneskelighet, hans tanker og intensjoner og alt som skaper tvil og nyanser i forhold til tiltalen. For hver og en av oss som skulle havne i en situasjon hvor politiet mistenker oss for noe straffbart, vil dette oppleves som selvsagt, og trygt.

Politiavhøret vil i mange tilfeller være avgjørende for en saks videre utvikling. Det den mistenkte forklarer der vil for alltid bli stående og all annen informasjon vil bli tolket opp imot denne forklaringen. Det skulle da bare mangle at man ikke skal få tid til å forberede seg, også uavhengig av medienes flomlys.

Å mistenkeliggjøre motivet bak et valg om å ikke forklare seg, eller vente med å avgi en forklaring, er ikke bare urimelig, men kan også medføre at det i opinionen avsies en uriktig forhåndsdom.