I en ingress fra TV2 – Nyheter heter det:  Tone Ingebrigtsen (55) ønsket ikke å si noe til politiet under etterforskningen av ektemannen Gjert Ingebrigtsen (59). Barnas bistandsadvokat er tydelig på hva hun bør gjøre i retten.  Ja, hva bør hun gjøre?

Som strafferettsadvokater opplever vi ofte nærstående vitners dilemma i straffesaker. Dilemmaet er spesielt stort i saker som involverer familie og nære relasjoner. Skal man forklare seg eller ikke? Hva blir konsekvensene for den tiltalte eller den fornærmede?

En forklaring fra en nærstående – enten det er en forelder, ektefelle eller søsken – kan få konsekvenser langt utover bevisverdien i straffesaken. Familiære bånd kan brytes for alltid og splitte familier og miljøer på en destruktiv måte. Så hva bør Tone Ingebrigtsen gjøre? Det spørsmålet skal jeg ikke forsøke å besvare. Svaret vil variere avhengig av hvem man spør – en forsvarer eller en bistandsadvokat, som har ulike interesser.

Hovedregelen er at alle vitner har forklaringsplikt for retten (NB: ikke for politiet). Samtidig har nærstående en lovbeskyttet rett til å tie, og det er ikke uten grunn. Å måtte velge mellom to vanskelige alternativer gjør ofte taushet til det minst belastende valget.

Straffeprosessloven § 122 regulerer fritak fra vitneplikt for nærstående til en siktet i straffesaker. Formålet med denne bestemmelsen er å beskytte nære familiemedlemmer fra belastningen det kan være å vitne mot sine egne, samt å unngå samvittighetskonflikter som kan oppstå ved å bidra til en domfellelse av en slektning. Bakgrunnen ligger i hensynet til familielivets fortrolighet og den enkelte vitnets situasjon. Lovgiver har ønsket å unngå at nærstående settes i en umulig situasjon der de må velge mellom å lyve i retten – noe som er straffbart – eller bidra til at en slektning blir dømt. Dette kan forhindre varige psykiske belastninger og personlige konflikter.

Ikke alle som er i familie kan nekte å vitne. Fritaket gjelder foreldre, barn, søsken, fraskilte ektefeller og personer som lever eller har levd i ekteskapslignende forhold. Retten kan også frita siktedes forlovede, fosterforeldre, fosterbarn eller fostersøsken. Fritaket gjelder ikke fornærmede eller vitner under 12 år.

Det er opp til vitnet selv å avgjøre om fritaksretten skal benyttes. Det finnes eksempler på nærstående som velger å vitne mot et familiemedlem. Sakens alvor og karakter kan gjøre det både naturlig og uunngåelig. Likevel ser vi ofte at fritaksretten benyttes.

Et slikt valg handler som regel ikke om å støtte den ene eller den andre. Det betyr heller ikke at man mener en tiltalt er uskyldig. For mange handler det om noe langt viktigere: at de skal leve videre og opprettholde en uløselig relasjon til en ektefelle eller et barn i mange år fremover. Alle sider i en konflikt vil ofte forstå dette og respektere et valg om å ikke "blande" seg. Lovverket er der av en grunn og oppleves som et viktig samfunnsgode.